Anna-Marie Johnsen

  • Født: 14. november 1932
  • Død: 4. februar 2019

Vår kjære mamma, Anna-Marie sovnet rolig og stille inn på sykehuset rett etter midnatt natt til mandag 4. februar, etter at hun for siste gang ble lagt inn på medisinsk avd. en uke tidligere, med svikt i hjerte, lunge og nyrene. Hun ble gradvis tydelig svakere denne siste uka. Avslutningen var allikevel nærmere og kom raskere enn vi kanskje trodde bare noen få timer tidligere. Hun sa for noen uker siden at hun håpet vi i nærmeste familien kunne være der når det gikk mot avslutningen for henne. Og på forunderlig vis var vi der alle sammen der på sykerommet, denne for henne siste søndagen. Vi hadde fine timer der, med gode samtaler og fin bønnestund. Hennes fysiske plager har vi kjent til og fulgt i mange år. Hun ble relativt tidlig rammet av revmatiske lidelser. Plagene som følger av disse tiltok dessverre hvert år. Vi skal ikke bruke mye tid på å utdype disse. Men, alle vi og dere som har fulgt henne har sett hvordan disse plagene stadig sterkere påvirket henne, de reduserte og ødela mye av kroppen hennes. Det var virkelig vondt å se. Men, mamma har alltid fokusert på det hun har hatt å glede seg over, og det hun hver dag har klart å utføre. Det hun ikke kunne gjøre noe med fikk være som det var. Hun beholdt hele tiden sitt lyse sinn, sitt vennlige smil, sitt gode humør, og sin positive innstilling - hele veien fram til hun sovnet inn. Jeg tror alle som var i kontakt med henne de siste årene fikk møte med en varm og omsorgsfull person, og ha gode samtaler, slik vi i familien fikk ha så mange av Hun slet som sagt mye fysisk, spesielt de to-tre siste årene. Det ble flere sykehusopphold med etterfølgende opphold på helsehuset for opptrening. De to siste julekveldene var hun innlagt på sykehuset, hun var ganske dårlig, begge disse høytidene var vi usikre på om hun ville overleve. Men, hun var en fighter og nektet å gi seg, og fikk komme hjem igjen til den koselige leiligheten nede ved elven i Buskerudveien. Denne sisten gangen kom hun hjem torsdag ettermiddag 24. januar, og var nok litt optimistisk da vi kjørte opp til Buskerudveien fra Helsehuset. Men, hun ble raskt svakere og måtte legges inn igjen på sykehuset søndag 27. januar. Da hadde hun markert sammen med tante Bjørg og Onkel Johs lørdag 26. januar på formiddagen at det var 62 år siden de hadde hatt dobbeltbryllup. Det har de gledet seg over å gjøre i alle disse årene. Og så hadde hun besøk av Eva Gustavsen og Reidun Ravndal siste lørdag kveld hjemme, de var gode venninner som har betydd mye for henne de siste årene, da de også har vært nære naboer og kunnet treffe hverandre i hverdagen. Selv om synet var blitt dårlig og hendene ikke lystret så godt lenger så vi at mamma forsøkte å komme litt videre på strikketøyet sitt når hun kjente seg sterk nok til å sitte med det, også de siste dagene på helsehuset og den siste fredagen hjemme, hun ville så gjerne i gang igjen med dette, som har vært hennes store interesse gjennom hele livet. Hun har gitt oss barna, barnebarna og oldebarna mange nydelig strikkede plagg. Vi merket at det ble slitsom for henne gjennom høsten, hun fikk til å gjøre stadig mindre gjennom de siste månedene. Men, hun ønsket at vi feiret fødselsdagen sin 14. november. Vi ble litt overrasket, men dette ville hun gjennomføre. Og det ble feiring, i to dager. Første dagen inviterte hun de nærmeste av venner og familie til voksenlag. Jeg var der sammen med de og det var hyggelig. Neste dag inviterte hun oss alle, barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn hjem til seg. Det ble fullt i stua og god stemning, mamma var så glad når vi var rundt henne. Vemodig å tenke på at dette ble siste gangen vi hadde selskap hjemme hos henne, og godt å tenke på at hun fikk det til også denne gangen. Den siste, og vi får si endelige, nedturen fysisk sett startet for alvor da hun ble lagt inn på sykehuset natt til mandag 10. desember. Da hadde hun vært med oss til Oslo og feiret 3 årsdagen til Johannes Olai søndag 9. desember. Jeg trodde ikke hun kunne klare å reise med oss til Oslo da jeg var hos henne lørdag 8. desember, da var hun sliten og slet med pust og bevegelse. Hun sa da også at »..jeg blir ikke med i morgen, makter det ikke…» Men søndag morgen ringte hun og sa hun ville være med, hun ville så gjerne forsøke å delta. Hun var slik, hun elsket å være sammen med oss, at det kostet henne mye krefter å gjennomføre, det brød hun seg ikke særlig om. Slik har hun vennet seg til å ha det gjennom flere år. Hun elsket virkelig familien sin, og det betød så uendelig mye for henne og oss alle å kunne være sammen. Siste uka på sykehuset var hun sengeliggende og klarte ikke å spise noe, og hun fikk hjelp til å puste. Men hun var klar og trygg hele veien. Hun var så sterk i troen sin, var aldri i tvil om hvor hun skulle reise, det hadde jo Jesus fortalt henne, og hun snakket med han hver dag sa hun. FØDT: Vår mamma, Anna-Marie Johnsen, født Løkken, kom til verden i Drammen 14. november 1932. Hun var datter av Else født Paulsen, som opprinnelig var fra Bamble og Halvor Løkken, som var fra Rukkedalen i Nesbyen. Mamma hadde tre søsken, som hun var veldig glad i, og hadde nær og god kontakt med gjennom livet. Hun hadde to eldre brødre; Arne Guttorm og Birger Thoralf, og en yngre søster, Esther Helene. Onkel Birger er fortsatt med oss, og godt er det! Onkel Arne bodde med sin familie i Skien og det var alltid stor glede når de kom på besøk til oss i Drammen, eller vi tok turen over til Telemark. Vi andre tre familiene har bodd i Drammen hele tiden, og ganske så nær hverandre her på Åssiden da vi var barn og vokste opp. Vi hadde nær daglig hyggelig kontakt med tanter, onkler og søskenbarn. Vi var en sammensveiset gjeng som trivdes godt sammen. Mamma fikk leve 2. og halv måned inn i sitt 87. år. Det er en lang tid. Kanskje forstår vi bedre at det er relativt lenge dersom vi sier det på denne måten; hun har levd over 755 OOO timer, eller veldig nær 4 500 uker, eller at det ble hele 31 471 DØGN? Allikevel så er menneskeliv, om de blir korte eller lange, kun korte øyeblikk betraktet mot verdenshistorien og inn mot evigheten. Mamma var en glad jente, hun vokste opp nede på Tangen og gikk på Brandengen skole i en jenteklasse. De vokste opp under krigen. Det bidro nok til det sterke samholdet det ble i denne jenteklassen. De møttes årlig så lenge de kunne en samling på sommerstid. Når de ikke fikk det til lenger, holdt de kontakten gjennom telefonsamtaler. Mamma mistet sin kjære mor i sykdom under krigen, så alt for tidlig. Det var et hardt slag for henne og søsknene. Hun måtte tidlig ta et stort ansvar for driften av hjemmet, og brukte mye mer av tiden i ungdomslivet sitt på arbeid i hjemmet enn hennes jevnaldrende gjorde. Vi vet at hun bar på savnet etter moren sin gjennom livet. Det snakket hun også om de siste ukene hun levde. Og kanskje var dette med på å gjøre henne til den moren hun ble for oss, hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for oss. Hun sparte seg aldri, hun ville alltid være der og bidra for oss. Tidlig i ungdomsårene møtte hun ei flott jente som ble hennes nære venninne gjennom hele livet. Tordis Melby, som er født Halvorsen, og mamma har hatt et helt spesielt godt og tillitsfullt nært vennskap gjennom alle år. Tordis var også hos mamma på sykehuset den aller siste dagen mamma levde, det var rørende å oppleve at de takket hverandre for vennskapet og støtten de har hatt i hverandre gjennom 73 år. Mamma var engasjert og aktiv i Filadelfiamenigheten her i Drammen gjennom hele livet. Det har vært av stor betydning for betydning og hennes store glede ved siden av familielivet å være med der. Fra tidlige ungdomsår i søndagsskole og ungdomskor, deretter mange år i menighetskoret og så i seniormusikken så lenge hun orket å være med, både stemmen hennes og kreftene i kroppen ble etter hvert så redusert at korlivet måtte gis opp. Mamma traff Ragnar som ble vår pappa, i ungdomsmiljøet i Filadelfia. Han kom da fra Sande, der foreldrene hans hadde kjøpt et småbruk ved krigsutbruddet. De ble hverandres store kjærlighet gjennom livet. I alla årene de fikk sammen var de engasjerte og deltok med stor iver i ulike aktiviteter og virksomheter i menigheten. Vi barna fikk vokse opp i flotte miljøer for barn ungdom. Her fikk vi også møte mange andre barn og ungdommer som vi har knyttet varige vennskap med. Det var stort og godt ungdomsmiljø i menigheten da mamma og pappa var unge, det samme var det da vi vokste opp, og vi har sett at barna våre også fikk være del av det i sine barne- og ungdomsår. I menigheten har det vært gode og ansvarlige ledere som stadig nye generasjoner barn og unge har fått møte. Fra mine barneår og senere ungdomstid husker vi godt og er takknemlig for innsatsen til onkel Birger og tante Marion Rudmoen. Som ungdommer fikk vi også mange fine i år ungdomskor og på flere påskeleire i Uvdal med Kjell Våraker som primus motor. Mamma og pappa var kjærester i flere år før de giftet seg. Mamma tok handelsskole og jobbet hos engros forretningen Gram & Co i Drammen, som en betrodd medarbeider på kontoret. Mamma var god med tall og skrev så pent og ryddig i bøkene. Pappa tok jernbaneskole og jobbet ved NSB, der var han stolt medarbeider i hele sitt yrkesliv. Mamma beholdt den fine skriften sin og et godt og hode for tall hele livet, selv om hun selv ikke syntes det på slutten. Hun ga oss i hvert fall tydelige handlelapper helt inntil det siste, hun visste hva varene kostet og hvor de var plassert i varehyllene i butikken. Hun tok vare på alle kvitteringer fra det vi handlet og førte de nøyaktig inn i sitt bokholderi. Jeg forsøkte å si at det kanskje ikke var nødvendig lenger, hun fikk den informasjonen hun trengte i fra banken og på nettbanken. Men hun ville se om det stemte, at det stod de samme tall og verdier i det manuelle systemet som det banken hadde i sitt Da mamma og pappa giftet seg i januar 1957 hadde fått bygget et lite hus i Sande, eller rett syd for Sande, på Breivoll eller på Sletto som de oftest omtalte det. De var nok litte grann stolt av det å flytte inn i nytt eget hus. Jeg ble født i mars 1958 og bodde den første tiden med mine foreldre der ute. Pappa jobbet i NSB og hadde vakter ved stasjoner i Oslo området på denne tiden. Han jobbet mye kveld og natt, og hadde tjeneste annenhver helg. Han rakk ofte ikke hjem til Sande mellom øktene og mamma ble en del alene der ute på landet. Dette var nok ingen drømmesituasjon for henne, som var bydame og svært sosialt anlagt. I november 1960 stod helt nye blokkleiligheter ferdig på Åssiden, i Kristian Brenners vei 1. Vi flyttet dit, og det var her jeg og mine søsken fikk våre gode barne- og ungdomsår. Arve var vel ganske nyfødt da vi flyttet inn på Åssiden. Kjersti kom i 1964, det var stor glede hos mamma og pappa da de også fikk dattera til slutt. Vi vokste altså opp på 60 og tidlig 70 tall i Kristian brenners vei. Dette var da ny bebyggelse og vi flyttet dit, og samtidig med oss gjorde mange unge barnefamilier det. Vi fikk mange venner og hadde rike anledninger til å boltre oss som unger i skogen og marka. Det var ikke langt nær så mye utbygget på Åssiden på den tida som nå, skiløypene og tregrensa gikk omtrent nede ved blokken der vi bodde. Jeg husker tida fra barneårene på Åssiden som veldig gode. Husker allikevel en ting jeg bekymret stadig kunne bekymre meg for. Det var når jeg kom gående eller syklende inn i til blokka og så mamma henge ut av vinduskarmen og vasket vinduene på utsiden. Det var ikke vendbare vinduer da. Og vi bodde i øverste etasje. Hun var sterk og smidig, hold seg fast med en hånd, og hang med overkroppen og andre hånda utenfor og vasket grundig. Det gikk jo bra da, men jeg likte allikevel best å være inne og nær henne og holde litt tak i a’ når hun gjorde denne øvelsen. Jeg så for meg at hun kunne glippe taket og falle ut. Hun var ikke det minste engstelig for det. Pappa kunne sikkert fikset den jobben greit tenker jeg, Men enten var hun kanskje redd for at han kunne glippe taket eller så mente hun vel at vinduene ble renest når hun gjorde jobben selv. Og hun skulle jo gjøre den jobben så ofte…. Husker at vi guttene likte godt å jobbe, vi kom tidlig i gang som avisbud. Det var hyggelig, vi ble godt kjent med mange av de vi leverte aviser til. Vi var en storfamilie der oppe. Våre kjære onkler og tanter og søskenbarn hos Knudsen, Graatrud og Løkken bodde nær ved. Og vi fikk hyggelig og spesielt god kontakt med hele familien Jacobsen i samme blokka som vi bodde i, de kom fra Odda til Drammen. Mamma og fru Jacobsen, Inger, fikk et svært godt forhold som de har bevart helt til det siste. De hadde samme store interesse for håndarbeid og særlig strikking, og de var veldig gode med barn. Hele denne storfamilien hadde mange fine år sammen, det var ut på turer til Svangstrand i Sylling, til Verksøya, ut til Svelvikveien der tante Bjørg og onkel Johs alltid tok oss så vel i mot på hytta si ved Drammensfjorden. Og vi var sammen i menigheten om de fleste aktiviteter som skjedde der. Da mamma skulle ut i jobb etter at hun noen år var hjemme da vi var små så startet hun i barnehagen øverst i Åslyveien, det var praktisk det var kort gangavstand mellom barnehagen og hjemmet vårt. Inger Jacobsen var leder i barnehagen, de samarbeidet godt og hadde det trivelig både på jobb på privaten. Senere begynte hun å jobbe i Eva Klær. Mamma hadde også syforeningen sin, hun satte samværet med venninnene her høyt. Vi husker hvordan hun forberedte seg til de skulle komme, hun smurte så fine smørbrød og bakte de fineste kaker. Når kvelden kom, så ankom de unge spreke damene i sin beste alder, og vi kunne høre hvordan latteren satt løst - at de hadde det trivelig sammen. Det var på denne tida pinsemenighetene i Buskerud fikk Gausdal Leirsted på Åmot i Modum som en gave. Det ble organisert mye dugnadsjobbing for å gjøre stedet klart til barneleire på sommerstid. Jeg husker godt alle turene vi reiste opp til Gausdal sammen med foreldrene våre og mange andre fra menigheten flere andre for å jobbe dugnad, og særlig godt at vi reiste mange ukekvelder og lørdager sammen med Erling Larsen og guttene hans fra Åssiden. Vi ungene stortrivdes med dette. Stedet ble fint det og vi hadde de første barneleirene der i 1966 eller 1967 ?? vi bodde i gamle militærtelt og benyttet det gamle møteteltet til gudstjenester og til spisested. Det ble mange fine år på leire der, derfra har vi mange gode minner. Mamma var med på de første leirene og jeg er ganske sikker på at hun gjorde størst innsats i kjøkkenet og med maten. Der var hun god! Gausdal har etterpå utviklet seg stort, til det fine senteret det er i dag. Jeg husker godt det ble bygget hytter der, så alle leirdeltakerne etter hvert kunne bo inne, det var stor luksus å ta disse bruk, og det var veldig kjekt at de kom opp, tenkte på det da det regnet som verst. I mange år etter at vi ble voksne var det stevnet Kristi Himmelfartsdag som ble dagen da mamma og pappa var på Gausdal sammen med gode venner fra menigheten. Og vi husker ennå godt de gode smørbrødene mamma alltid forberedte i picknik kurven, de smakte godt. Den samme kurven har vi selv glede av å bruke på turer i dag, og det er fortsatt veldig god mat som blir lagt ned der. Vi hadde i familien et flott feriested på Myking ved Nesbyen fram til 1986. Det var bare et drømmested å få benytte i feriene. Alle som sognet dit og som besøkte Lykkjabu storkoste seg. Dette ligger så fint til med eiendom helt ned til vannet. Det var bestefar Halvor som eide stedet da vi var barn. Jeg husker godt alle turene til fjells, da vi hentet bestefar på Gulskogen ført vi dro oppover. Han hadde vært tidlig oppe og stekt vafler som smakte veldig godt da vi rastet. Mamma var så fornøyd og storkoste seg på hytta og særlig når bestefar var med. De hygget seg begge veldig med å slå et slag Yatzy. Vi hadde det alle så fint der oppe, det var seterdrift på naboeiendommen, med kuer og slåttonn. Det var både sauer og hester i fjellet, det var spennende for oss unge. Og vi hadde robåten som vi elsket å bruke på Mykingsjøen. Kan ikke huske at det var påbudt med redningsvester da, men det gikk heldigvis bra for alle. Familien Rudmoen var hyttenabo der oppe i mange år, og det var veldig hyggelig når vi var der oppe samtidig. Det har vært flott å ha mulighet til å ta mamma og pappa med på svigerfars og etterhvert vår hytte på Tunhovd ganske nær Myking etter at Lykkjabu ble solgt. Og vi må ofte reise en tur oppom Myking for å mimre litt og kose oss der. Det er ikke så altfor lenge siden mamma var med meg opp til Lykkjabu, da hadde vi fine samtaler om gode minner fra mange tidligere år. Denne tette storfamilien fra tiden på Åssiden flyttet alle etter hvert litt mere spredt for å få noe større boliger. Men den gode kontakten mellom familiene levde videre. Nå ble det mye i selskaper knyttet til bursdagsfeiringer vi treftes. Vi flyttet til nytt rekkehus i Brøttet i 1975. Der fikk vi se at mamma også var god til å stelle ute i hagen, hun hadde grønne fingre. Det er så fint å tenke tilbake på den store iveren hun la for dagen i arbeidet med hagen. Hun fikk mange fine blomster og planter til å gro og trives der. Til Brøttet flyttet også mammas gode venninne Tordis med sin familie. Da fikk de kort vei å gå for å slå av en prat. Det var alltid så hyggelig når Tordis kom innom hos oss. Mamma jobbet hos Eva Klær da vi bodde i Brøttet, og hadde mange fine år der i butikken. Hun likte seg så godt der med mange gode kolleger. Hun jobbet i undertøysavdelingen, hun betjente kundene godt, så hyggelig og dyktig som hun var. Vi husker tilbake på hvordan hun var tidlig oppe, stelte i stand til god frokost og lagde matpakker, ryddet opp og løp til bussen for å komme på jobben. Dette var også gode år for henne, hun hadde ikke lenger små barn og kunne være aktiv og på farten utenfor hjemmet, som hun trivdes med det. Mamma tok førerkort for bil i voksen alder. Det var noe hun hadde stor glede av og hun var en dyktig sjåfør og selvhjulpen på transport i mange år. Men det skal sies at pappa aldri var vanskelig å be om skyss når det trengtes, han stilte gladelig opp så lenge han levde. Vi ungene flyttet alle ut og etablerte oss i de årene mamma og pappa bodde i Brøttet. Og vi fikk barn, og de ble etter hvert farmor og farfar og mormor og morfar til 5 barnebarn, som de var så stolte av. Vi husker da vi kom hjem med nye små babyer, da hadde mamma og pappa hver gang forberedt hyggelig samling hjemme hos oss med flotte kaker. Da vi skulle ha våre barn i barnehage var det Inger Jacobsen og tante Anne Marie Løkken som vi møtte og som tok så godt imot Birgitte og Joakim på Sørbyløkka barnehage. Barna våre og Maria og Marianne ble veldig glad i besteforeldre sine. Det er mange gode minner vi har se tilbake på fra de årene da dere barnebarna vokste til. Alle turene, selskapene, 17. mai, julaftener og bursdagene ungene fikk ha med besteforeldrene. Og så godt og varmt ungene ble tatt imot og som de trivdes sammen, besteforeldre og barnebarn. Det var det samme overfor de andre besteforeldrene til ungene våre, de hadde så fin kontakt også med Rolf Stokke og Bibbi og Øystein Husvær. Svoger Ronny disponerte gjennom jobben i mange år et nydelig sted på Fevik helt ute ved sjøen. Vi ble alle bedt dit ned på sommerstid og hadde fine sommerdager og kvelder sammen der. Mamma og pappa satte dette veldig høyt og vi er alle takknemlig for årene vi fikk være sammen der. Etter Fevik-tida har Ronny og Kjersti hatt et flott sted ute på Gjerald ved Drammensfjorden, og vi har også så mange gode minner derfra. Mamma og pappa storkoste seg sammen med dere ute på Fjellhøi. Mamma og pappa fikk gode 45 år sammen som ektepar. I Februar 2002 døde pappa brått. Det var helt uventet og altfor tidlig. Jeg husker det særlig godt fordi Joakim var konfirmant det året, skulle så gjerne hatt pappa sammen med oss den dagen. Vi hadde hatt en fin dag året før da Birgitte og Maria feiret sin konfirmasjonsdag sammen. Det var trist at pappa ikke fikk følge barnebarna lenger. Han var jo så glad i dem alle, og de i han. Livet ble brått endret for mamma i februar 2002. Hun ble plutselig alene, og var ikke forberedt på det i det hele tatt. Hun tok det tungt, de var jo sammen om det aller meste. Pappa hadde blitt pensjonist ikke så lang tid før han døde. Plagene til mamma hadde for alvor begynt å tilta på den tiden, og vi håpet de skulle få flere rolige og gode år sammen. Slik gikk det ikke. Men mamma var flink til å komme videre i livet tross alt. Hun bodde i Brøttet alene et par år før hun i 2004 flyttet til en koselig leilighet i Buskerudveien, helt nede ved Drammenselva. Hun har bodd i øverste etasje og hatt nydelig utsikt til elven fra uteplassen sin. Hun kjørte bil i mange år og var selvhjulpen lenge i det meste. Etter hun ble alene fortsatte hun aktivt å delta i Jernbanemisjonen, i Norsk Gideon der hun og pappa i mange år hadde vært aktive sammen. Også i Revmatikerforeningen og i leseringen hadde hun gode venner og deltok aktivt der. Det ble mange år i søstermisjonen og på formiddagstreffet i menigheten, og i bibelgruppe hjemme hos Marion og Torbjørn Rudmoen. Hun var sosialt anlagt, hun elsket å snakke med mennesker og hun ble glad i så mange. Hun så alltid fram til å delta på disse samlingene. Jeg vet at så lenge hun orket så sto hun på og bidro med matlaging til samlingene. I Buskerudveien bodde også Rigmor og Ove Stustad, gode venner fra menigheten, som hun hadde fin kontakt med i mange år. Reidun Ravndal og Eva Gustavsen har også vært svært gode venner og naboer til mamma i Buskerudveien i mange år. Vi i familien vil rette en stor takk til dere for alt dere betydde for mamma og for all hygge og hjelp hun fikk av dere når hun de siste årene måtte ha hjelp for å komme ut på tur. Mamma fikk et fint hjelpemiddel som hun brukte de siste årene, da hun ikke lenger kunne gå mere enn noen få skritt. Det var en form for elektrisk moped som hun hadde stor glede av å kjøre med på gangveien langs elven. Det var så hyggelig å gå ved siden av henne og småprate mens hun satt på mopeden og koste seg, så på elva og svanene der. De siste årene ble jo roligere da hun ikke kom ut uten hjelp. Hun satte da stor pris på når vi tok en kjøretur. Vi kjørte omkring i Drammen og i nærområdene og så hvordan det sto til og hvordan det utviklet som rundt omkring. Hun likte å følge med, hun måtte være oppdatert. Mens vi kjørte omkring hadde vi så fine samtaler og spilte god gammel gospelmusikk. Hun sang med og hadde så fint Det ble mye tid hjemme i leiligheten de senere årene. Og heldigvis hadde hun mye glede av å se på TV. Hun fulgte sendinger fra Evangeliesenteret, så på bibeltimer, på sangprogrammer og på nyheter. Og fint for meg så ble hun mere og mer sportsinteressert med årene. Hun ble ganske lik meg og fattet interesse i det meste fra idrettsverdenen. Vi brukte mange timer sammen på sportssendinger, det var veldig hyggelig., Mamma hadde et stort nettverk og mange bekjent også utenfor menigheten, etter å bodd og jobbet hele livet gjennom i Drammen. Det så vi helt til det siste, hun møtte gamle bekjente på sykehuset og på helsehuset. Og hun pratet så koselig med dem. Når vi nå kan se tilbake på livet mamma levde, så er det mye som kunne vært sagt utover det jeg har tatt fram her. Hun var ei god mor som sto på for oss så langt hun kunne, og hun kunne mye og sparte seg ikke. Jeg kan ikke huske at hun satte seg ned for å slappe av da vi vokste opp, hun var alltid i gang med noe, og satte hun seg ned var det for jobbe med strikketøyet, og etter hvert med nydelige små perler. Skjønt, jobb var vel ikke det, det var slik hun likte å sitte med for å lade batteriene. Hun, sammen med pappa, sørget for at vi alle fikk en trygg og god barndom og oppvekst. Hun har tatt så varmt i mot svigerbarna sine, og hygget seg med barnebarna og fått følge til de nå er voksne, og hun har sett 3 oldebarn komme. Hun ville så gjerne også sett det 4. som kommer i år. Vi har ei lita jente som er kalt opp etter oldemor, Anna Belle som blir 2 år i mai, Birgitte og Torbjørns datter. Mamma var stolt av lille jenta, som er kalt opp etter henne. Mamma har vært så omsorgsfulle, så interessert i og gjort så mye hyggelig mot oss hele livet. Og vi har vært veldig glad i henne, og stolt av henne., Hun ville gjerne vært med oss lenger, men kroppen orket ikke det. De siste dagene forsto hun at det kunne gå mot slutten. Og hun ringte flere venninner for å takke for seg. Hun var trygg og klar helt til det siste, til hun sovnet rolig inn natt til 4. februar. Hun var sterk i troen på Gud og hvor hun skulle reise herfra. Hun så fram til å møte sine kjære som har gått foran. Kjersti, mamma var så glad da hun også fikk en datter. Og det var fint det ble akkurat deg. Du har vært så god mot mamma hele veien, så rask på foten og tjenestevillig. Dere har hatt et nært og godt forhold. Vi brødrene dine takker deg for alt det du har gjort for mamma de siste årene. Vi vil også få si en stor takk i dag til alle dere i nærmeste familien vår, som har vært der sammen med og for oss alle hele livet. Tante Bjørg og Onkel Johs, Tante Elin, Onkel Birger og våre kjære kusiner og fettere. Mamma var så glad i dere! Tante Esther gikk bort for ett år siden og mamma savnet de daglige samtalene med henne dette året. Rart å tenke på at mamma døde 4. februar på fødselsdagen til tante Esther Liv Jorun med jentene sine og tante Elin var hos mamma på sykehuset siste lørdag kvelden, og dere sang for henne, hun var takknemlig for at dere tok turen og lagde en sånn fin stund for henne. Einar Skjæråsen har ei nydelig Hymne der det heter: «Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå. Vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå. Gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn. Lovet være Han som åpnet første le – og siste grind.» Så ser vi tilbake og er veldig takknemlig for den kjære moren vi fikk ha, og for at vi fikk ha deg hos oss så lenge som vi gjorde. Vi vil savne de gode samtalene, de gode smilene og latteren din. Men vi er også glade for at du nå slipper å kjempe mer. Du skal få hvile i fred nå, kjære mamma. Og vi har et håp om å treffes igjen.
Blomster for levering til seremonien
Dette er dessverre ikke tilgjengelig da
tidsfristen for levering av blomster er utgått.
Blomster for levering til hjemmet