Rolf Armand von Krogh

13. desember 2016 ble Rolf, den friskeste av de friske, akutt innlagt på Kongsberg sykehus. Diagnosen viste seg å være svært alvorlig, hjernesvulst, gliablastom grad 4. I romjulen ble han operert på Rikshospitalet, deretter fulgte strålebehandling ved Radiumhospitalet og heftige kurerer med cellegift i 2017. Han ga aldri opp håpet. Selv om prognosene ikke var i hans favør, og behandlingen kostet krefter, fortsatte han som han alltid har gjort, de daglige rutinene ble holdt opp og frem. Alle hans treningsturer i rimelig ulendt terreng med hundene på Meheia hadde gitt ham en styrke som nå gikk i hans favør. Han fortsatte å gå daglige turer i skog og mark, sammen med sin trofaste hund, Qellie. Når han ble sliten tok han en kortere eller lengre pause, Qellie lå ved siden av og passet på ham, til de kunne fortsette turen videre. Han satt seg alltid et mål om lengde på turen i forkant, og det var aldri aktuelt å snu. Etter som sykdommen begynte å vise muskler fikk han følge på turene av gode venner og kollegaer. Dette betydde svært mye for ham, han sa mange ganger at da følte han seg på mange måter helt frisk, og dette ga ham en god livskvalitet i det videre sykdomsforløpet.  Rolf hadde mange gode samtaler med familie, venner og kollegaer gjennom livet. Dette fortsatte han med, også med alle de han møtte på sin vei i helsetjenesten etter at han ble syk. Det var aldri aktulet for Rolf å ikke være tilgjengelig for en prat, han var åpen om sin sykdom, men ville vel så gjerne prate om andres ve og vel, enn om seg selv.  Gjennom hele sykdomsperioden holdt Rolf fortsatt tett kontakt med sin arbeidsplass og kollegaer. For han var arbeidet med Tolletatens hundetjeneste en livsstil, og ikke noe man la vekk i helger / ferie, og ei heller på grunn av sykdom. Hans kollegaer var også svært nære venner - og på mange måter familie.  Rolf var en person som tok vare på hver eneste dag i livet på alle mulige måter, ikke bare fysisk, men også mentalt. Han hadde en enorm kunnskap om mangt og meget, samtidig som han hele tiden søkte ny lærdom. I 2015 fullførte han en master i psykologi ved University of Liverpool, samtidig som han var i full jobb. Han holdt seg fra første dag oppdatert om sin sykdom, han hadde svært god sykdomsinnsikt, samtidig som han hele tiden hadde håp om å "få leve litt lenger".  Men, i slutten av januar tok sykdommen et nytt tak, han ble gradvis dårligere. Den 17. februar 2018 sovnet Rolf stille inn på Lindrende avdeling, med næremste familie til stede. Han etterlater seg et enormt tomrom, og akkurat nå er det vanskelig for oss å se hvordan livet skal gå videre uten verdens flotteste pappa og mann. Vi savner deg så inderlig mye.  - Oda og Siri -                                                                                                                                                                                                                                                December 13. 2016, Rolf, the strongest of the strong, was hastily admitted to Kongsberg Hospital. The diagnose proved to be a severe brain tumor glioblastoma grade 4. During that Christmas, he was operated at Rikshospitalet followed by radiotherapy at Radiumhospitalet and heavy rounds of chemotherapy. He never gave up hope. Even if the prognosis was against him and treatment took a significant toll, he continued his routines as before, cherishing them even more. All his running with the dogs in quite rough terrain at Meheia had given him a strength to capitalize on during these new circumstances. He continued his daily hiking in the forest and heath with his trusted dog Qellie. He took short or long breaks as needed when he became tired, Qellie by his side watching until they could continue. As always, he set targets for how long the hike was going to be and he never reflected on cutting it short. As the tumor took hold, he was accompanied by good friends and colleagues on these hikes. This meant a lot to him and he commented many times that he in many ways felt in good health when in such good company. This gave him a good quality of life during his illness. Rolf had many good conversations with family, friends and colleagues throughout his life. Even after he got ill, he always managed to strike an interesting conversation with the people he met in health care. He was always available for a conversation and was open about his situation but had a genuine interest in talking about other peoples well being rather than focusing on himself. Throughout his sickness Rolf continued to have close contact with his workplace and colleagues. For him, his work at Tolletatens Hundetjeneste was a way of life, not something to be switched off after 16.00 or weekends and holidays, and not the least for illness. His colleagues were also close friends – in many ways they were like an extended family. Rolf cherished and made good use of every single day. Not just physically but also mentally. He had extensive knowledge of a variety of subjects, always searching for new. In 2015 he completed his Master degree in Psychology at the University of Liverpool while working full time. Since being diagnosed, he was always up to date on his illness. He had a good and realistic understanding of what it was and meant and at the same time always hoping to “live a little longer”. Rolf ‘s daughter Oda was the beacon of his life. Always loving, always proud, his best hiking partner. Even during this last year, he eagerly followed her swimming and always had new suggestions and ideas to share for training dogs. Inevitably, at the end of January the tumor escalated, and his health deteriorated significantly. February 17, 2018 even Rolf, the strongest of the strong, had to let go. He passed quietly and peacefully away surrounded by the closest family at the palliative department. There is an enormous empty space left and right now it is difficult for us to imagine how life will be without the greatest husband and dad. We miss you so much. Oda & Siri