Minneord del 2:
Bare spør min kompis Rolle, som var med på mange turer, og som fikk kjenne på den godlynte ertingen i laaang tid etter en sen fjortiskveld i Italia. Der rotet Rolle seg bort i en ung lokal flamme, som etterlot seg diverse kyssemerker på halsen hans. Perfekt situasjon for langvarig velfortjent erting resten av ferien
Eller når han sprekt fosset opp bakkene på ski og ventet utålmodig på toppen – for å umiddelbart sprinte videre når vi så vidt hadde kommet dit.
Irriterende, men egentlig en ganske artig arv jeg har videreført overfor Cecilie og våre gutter
Du var alltid med, pappa. Du rakk alltid opp hånda som frivillig - som trener på ski eller hva som helst.
Den frivillighets-arven er jeg glad vi har tatt videre med Oscar og Jacob. Både Cecilie og jeg har hatt gleden av å delta sammen med gutta på alt fra fotball, ski, karate, dykketurer, og jakt.
Og vi var der i Kollen vi fattern, når Oddvar Brå brakk staven - Jeg satt på skuldrene dine når han spurtet inn mot mål, og vi jublet for VM gull.
Du har liksom alltid vært en av gutta – også blant mine kamerater, og du ble en helt naturlig og ønsket del av gjengen da vi hadde såkalt «Vors» i Moreneveien. Det var definitivt ikke vanskelig å oppdage barnet i Borgar i slike anledninger.
De fine Minnene med deg er så mange
Og vi skulle gjerne hatt så mange flere
Vi savner deg - og vi kommer nok alle til å ha våre tunge dager
Da håper jeg vi kan tenke på Borgars livsglede og varme
Og at vi skaper nye gode minner med de vi har kjær
For Tyven Tyven
skal ikke vinne
Det er flere som har spurt om å få lese minneordet jeg holdt i kirken. Det er litt for lang tekst, så jeg deler den opp i flere deler. Del 1:
Jeg tipper den som er mest overrasket over være her i dag er deg, fattern
Og - jeg er sikker på at du er ganske irritert over å ha fått hovedrollen
Men, til trøst så kan jeg garantere at det er ingen scousere som får lov til å spille av «You will never walk alone» under denne seremonien
Vi i familien har et vakkert minne fra vår siste julefeiring sammen hos Kirsti og Jan Erik, under et døgn før du ble tatt fra oss lille julaften. Det minnet skal ingen tyv få ta med seg.
Riktignok tapte Man Utd, ufortjent vil jeg hevde, nok en fotballkamp under serveringen, men du var så blid og trivdes så åpenbart hele kvelden. Du delte stolt bilder fra naturen i Lofoten, og ville gjerne ha besøk for at vi kunne teste ut jakt og fiske der oppe.
Barnebarna og vi andre ga deg en god klem, og det er fint å tenke på at det siste vi rakk å gi hverandre var en lang god kos og å ønske hverandre alt godt i julen.
Det er en brutal lærepenge å kjenne på verdien av den siste klemmen. Jeg har lært at det er fint å gi så mange og så gode klemmer som man kan.
Tyven Tyven, synger Dum Dum boys
Som Røver øyenstenen din
Bra låt – vet du liker’n
Men så vet jeg også at du er mer glad i god stemning enn surmuling.
Derfor håper jeg vi alle kan holde fast i alt det fine vi har opplevd med Borgar.
Vi må ikke glemme alt tøyset, latteren, ertingen og rampestrekene du aldri sluttet med. Du klarte å aldri gi slipp på barnsligheten og nysgjerrigheten – og det er nok en av grunnene til at det i dag er mange generasjoner her som elsket å være sammen med deg.
Som en rose
livet står
Mørket rammer
lyset når
Skjørhet, styrke
lag på lag
Ingen kjenner siste dag
Vakker står den
med sin prakt
Kjærligheten
i sin makt
Sorg og glede får av deg
Farger, skjønnhet
gis til meg
Som et liv
en rose står
Knopp til blomst
en dag, et år
Alle visner
liv skal dø
Noen uten vårt adjø
Minnet husker
alt som var
Det som rosen
en gang bar
Varme, glede
kjærlighet
Alt som ikke livet vet
H.G.