Randi Broks-Angset

Takk for alle de gode minnene! Dine gode smil, alltid positiv holdning og en smittende humor står igjen som tente lys. Bildet er fra påska 1981. "Enhver står alene på jordens hjerte gjennomboret av en solstråle. Og med ett er det aften"

Tusen takk for den super eksempel du er ved at du delte noe av det dyreste du hadde oss den gang.vi bodde i Tromsø for over 40 år siden! Gud vær med deg til vi sees igjen kjære Randi

Takk for gode minner kjære. Og alt det positive vi fikk oppleve sammen. Vi var blomsten og bien. Kjærligheten var sterk. Hvil i fred.

Del 2 av min begravelsestale til mamma: "Og like tungt som min sorg nå veier, står min takknemlighet like sterkt. Takknemlighet for hennes styrke, for hennes sårbarhet, for hennes kjærlighet. Takknemlighet for at hun aldri ga seg, for alt hun gav meg, for at hun gjorde meg til meg. Takknemlighet for at mine drømmer også ble hennes drømmer, for at hun støttet og stod meg nær. Takknemlighet for at hun alltid var der, for at hun var mitt hjem, at jeg alltid kunne komme hjem igjen, og igjen. Takknemlighet til tross for at hun forsvant så altfor brått, at hun ga en av de fineste avslutninger som vi sammen kunne fått. Takknemlighet for at hun ga meg søsken, søsken som har gitt meg tantebarn, for at de beriker livet, søsken som ga henne barnebarn. For mamma vil leve videre i dem, i meg, i oss. Hun vil være lyset som skinner oss igjennom, Skinne for å hedre henne, minne henne, og ivareta, de gode stunder hun gav. Måtte jeg arve hennes styrke. La meg bære hennes styrke videre, i livet som nå vil følge. Og måtte den takknemlighet jeg står igjen med, seire over den dypeste sorg, slik vår kjærlighet overvant det vonde, i vårt sterke bånd. For jeg vil for evig være mamma takknemlig. Jeg vil for alltid elske hun kjærest av alt. Kjære mamma, fra dypet av mitt hjerte, takk."

Del 1 av min begravelsestale til mamma: "Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde en tale som dette, en begravelsestale, til min egen mor. For jeg nekter å tro at hun er borte. For, for meg, er mamma i Spania nå, slik hun skulle ha vært, slik hun gledet seg til så. Jeg går bare og venter på melding som forteller hvordan hun har det. Hvor godt varmen gjør kroppen hennes, og hvor deilig det kjennes, å svømme igjen. Men jeg vet, innerst inne vet jeg, jo hvorfor vi alle er samlet her i dag. Jeg vet, at mamma aldri mer skal svømme igjen. Selv om bare den minste anelse, av denne sannhet, brister mitt hjerte, rokker ved hele meg. Så hvordan skal jeg holde en tale som dette, hvis tap gjør det vanskelig å puste i frykt for å drukne av sorg. Nå er det jeg som må svømme slik som mamma (gjorde). Nå er det jeg som må være sterk. slik som mamma (var). Men det finnes ingen tale, som kan romme en avskjed, en sorg så stor. Ingen tale kan tilstrekkelig beskrive, med bare noen ord, det båndet som var mellom mamma og meg. Et bånd så sterkt, gjensidig bundet med krefter av både god og vondt. For det har ikke alltid bare vært godt. Mamma kunne ha det vondt, jeg har hatt det vondt, vi har opplevd vondt. Men sterkere enn det vonde, var det gode, var kjærligheten som alltid seiret, og stod som sterkest, helt til siste slutt.

Talen min i Haug Kirke 30.01.2020 Kjære snille, vakre, sterke og varme mamma. Jeg vet ikke hvor jeg starter i en tale som denne, for jeg er ikke klar til å si adjø. Jeg vet at med siste ord i denne talen følger også en avslutning. En avslutning jeg ikke er klar for å ta. Men jeg skal forsøke så godt jeg kan. Lo du, lo jeg, gjorde du, gjorde jeg, gråt du, gråt jeg. Du lærte meg å sette pris på de små tingene, å verdsette familie høyt og å gi meg sunne verdier i livet. Du sang «bæbæ lillelam» mens jeg koste med saueteppet mitt og lille bæ som liten. Jeg kom ofte hjem til lukten av nystekt brød, boller eller pannekaker. Jeg krøp så ofte jeg kunne tett inntil deg i dobbeltsengen om natten, spesielt nettene pappa jobbet. Det var det eneste stedet jeg følte meg trygg, tett, tett inntil deg, når verden sov og natten var mørk. Du var en mester på kjøkkenet. Du var en mester på ord og skriving. Du kunne navnet på alle hovedsteder, byer og folkegrupper i verden. Du var en barsk nordlending med en sart sjel. Ingen var så sterk som deg, mamma. Heller ingen elsket så høyt som deg. Alt du gjorde, gjorde du i kjærlighet. Ingen kan noen gang fylle tomrommet i hjertet mitt, Kim sitt eller i Theodor sitt hjerte. Da Theodor kom inn i livet ditt blomstret du. Du var generøs, til stede og full av omsorg for ham. Han følte seg alltid så sett, så elsket og så verdifull i nærværet ditt. Du var så stolt av ham. Det river i hjertet mitt at du ikke får ta del i resten av hans oppvekst. Flere ganger nevnte du at Ruben lever videre i Theodor. Ikke bare er utseendet skremmende likt, men også personlighet og væremåte. Under en av de siste overnattingene Theodor hadde hos deg, måtte du bare ringe meg og fortelle, med rørt stemme sier du: «Jeg må bare få si takk, Emilie. Fordi å passe Theodor er som å ha en dag til med Ruben.» Mamma, nå er du gjenforent med Ruben. Det er det eneste som trøster meg - Alt annet er bare uutholdelig vondt. Jeg savner deg mamma. Jeg trenger deg mamma. Ingen kan noen gang fylle tomrommet etter deg. For ingen ting kan måle seg med uerstattelige deg. Jeg elsker deg mamma. Sov godt

(Fra min tale i Haug kirke 30.01.20 - del 2) Jeg husker godt at du og pappa drev Cornerkiosken i Mjøndalen, og etterhvert Drammen. En tradisjonell kiosk som du og pappa raskt endret til en fotballsupporterbutikk. Fordi fotball var dine sønners største lidenskap. En lidenskap du ønsket å ta del i. Det var et tøft valg. Ikke alle mødre hadde gjort det. Til tross for at du hadde kraftig flyskrekk tok du med oss gutta og pappa på fotballtur til England i 1998 for å dyrke interessen ytterligere. Og i 2001 var det bare deg og meg. Du hadde tatt på deg ekstravakter i lang tid slik at påskeegget mitt kunne fylles opp med pundsedler og billetter til to Liverpool-kamper. Og selvsagt forsøkte du å forlenge reisen da Liverpool avanserte i Europacupen. Fordi du ønsket det beste for meg. Mamma, jeg er så glad for at jeg fikk 33 år og fem dager med deg. Men knust over at jeg ikke får flere dager og flere år. Jeg er så glad for at du fikk bli bestemor. Men knust over at Ella, Scott og Theodor aldri vil se sin bestemor igjen. Knust over at du ikke fikk flere år på jorden med dem. Det er hjerterått. Du fortjente ikke det. Ingen av oss fortjente det. Ella, Scott og Theodor hadde fortjent å oppleve sin gode bestemor gjennom hele barndommen. Gjennom alle ungdomsårene. Og inn i voksenlivet. Livet ble tatt fra deg. Bestemor ble tatt fra dine barnebarns liv. Det gjør så vondt at det knyter seg inni meg. At vi ikke kan skape flere gode minner sammen med deg, og for deg, er vondt å akseptere. Livet vil aldri bli det samme igjen. Men jeg kan love én ting. Og det er at vi alle skal ta vare på de gode minnene. Prate om alt det positive. For dine elskede barnebarn. Så du er til stede hos de gjennom alle deres opp- og nedturer. Så godheten din lever videre hos Ella, Scott og Theodor. Det fortjener du. Det fortjener dine barnebarn. Tusen takk for alt du ga mamma. Jeg elsker deg. Og jeg savner deg. Tusen takk, mammaen min.

(Fra min tale i Haug kirke 30.01.20 - del 1) Kjære mamma, Det er så mye jeg kunne ha sagt. Det er så mye jeg vil si. Og jeg vet ikke om jeg greier å si alt det jeg nå skal si. Men jeg skal forsøke. Du hadde så mange gode egenskaper mamma. Noe av det jeg satt mest pris på med deg var den unike egenskapen du hadde til å skape relasjoner med hver enkelt av oss barna. Du så hver og en av oss. Du sørget for å skape små og store minner som var forbeholdt deg og den enkelte av oss. Ofte var vi på Bragernes Torg i Drammen. Det ble ofte osloturer for å kjøpe den nyeste Liverpool-drakta. På disse turene dukket det alltid opp kjendiser overalt. Du sørget for at jeg fikk autografen. Som regel var jeg for sjenert til å spørre selv. Jeg var veldig sjenert som liten. Jeg husker en 17. mai i Drammen hvor jeg var tre eller fire år. Jeg var for sjenert til å spørre om russekort. Da jeg kom hjem ga du meg en bunke med hjemmelagde russekort. Fra Postmann Pat, Brannmann Sam og alle mine andre helter. Da du ikke fokuserte på kvalitetstid med hver enkelt av oss var det fokus på å samle familien. I mange år var vi aktive i mormonerkirken. Jeg syns ikke alltid det var gøy å sitte stille i kirken hver søndag. Men jeg husker mandagene godt. Som mormonere hadde vi da familiens hjemmedag. Jeg husker de godt, men jeg husker ikke nøyaktig hva vi gjorde. Jeg tror vi bakte. Jeg tror vi spilte gris. Og vri åtter. Eller Olsen som du insisterte på at det het. Og det ble mye brettspill. Tror jeg. Akkurat hva vi gjorde var egentlig ikke så nøye. Det viktigste var at alle var hjemme. At alle var sammen. Og til helga var det på'n igjen. Med mye familiekos. Kanskje litt mye iblant. Men det var fint. Jeg vet ikke hva fattigdomsgrensa var da vi vokste opp. Men vi var nok ofte under. Det gjorde ikke så mye. Du sørget for at vi ikke følte oss fattige. Du skulle alltid gi oss det beste. Alltid sørge for at vi hadde det vi trengte. Og det hadde vi. En kort periode dukket havregrøt og nudler hyppig opp på middagsmenyen. Noe som alle gledet seg til. Fordi du gjorde det til noe positivt.

Takk for latter og at du alltid var imøtekommende med et smil som smittet ❤️❤️

Du vil bli dypt savnet Randi❤️Jeg vil alltid huske deg for den goe vennen du va, du betydde så mye for oss alle, det er med tungt hjerte jeg skriver disse minneord, hadde aldri trodd det sku skje så tidlig❤️❤️Du vil bli dypt savnet av meg å jeg vil alltid huske deg for de morsomme stundene du og jeg hadde sammen med Theodor, barnebarnet som bandt oss så tett sammen❤️ Vil i fred Randi å jeg vil alltid huske å savne deg❤️❤️

Kjære gode Randi, jeg savner deg så ufattelig mye. Takk for alt. Jeg tar ekstra godt vare på alle minnene og ser de stadig om igjen❤️

Så inderlig trist ❤️ Tenker på deg og dine Kjell ❤️

Minner tante Randi fra vår oppvekst i Tromsø.

Takk for stundene sammen. Hvil i fred Randi.