Ola ble født på Finnsnes 30.5.1971. Han ble født med cereberal parese, men tok dette pent og var en glad gutt. Han lærte ikke å gå før han var fire, og var gjennom flere operasjoner for å få bedre førlighet.
I 1976 flyttet familien til England i to år, og Ola ble en populær lekekamerat der. Så gikk turen til til Røyken. Ola ble speider - en hobby han trivdes godt med.
Så ble det ble ny nordnorge-tur i 1987 - denne gangen til Vardø. Her ble han med i Heimevernsungdommen og ble «årets soldat» i 1989. Ola trivdes godt i Vardø, men livet var ikke bare lett for ham. Naboen, fars venn og kollega, major Gulbrandsen, eller «Ado» som han foretrakk å bli kalt, var en god venn og støtte, og vennskapet med «den gamle major» varte til major Gulbrandsen døde i 2018.
Så flyttet familien tilbake til Røyken, og Ola begynte på folkehøyskole i Seljord. Her møtte han Bjarne, og de forble kompiser resten av livet. Ola gjorde flere turer til Odda hvor Bjarne bodde, og ble kjent med Hardanger og andre deler av vestlandet. Bjarne var også flere ganger og besøkte Ola på Slemmestad, og de tok bilturer, bl.a. til Marinemuséet i Horten, noe Ola med sin store interesse for Forsvaret satte stor pris på.
Etter folkehøyskolen begynte de første alvorlige tegnene på sykdom å melde seg, og det ble flere sykehusopphold på Lier og Bergfløtt. Ola fikk etterhvert trygdebolig i Helledamsveien på Spikkestad før han flyttet til Slemmestad Bo- og Behandlingssenter da det var nytt i 2002. Mens han bodde i Helledamsveien var han stort sett ganske frisk og rørlig. Han kjøpte seg en tre-hjuls moped og kunne dukke opp uventet. Han nøyde seg ikke med en fire mils kjøretur til Tofte, men tok seg også en tur på ti mil til sine faddere på Hadeland, Ragnhild og Guttorm.
På Slemmestad ble han tatt godt vare på av dyktig personale, og han hadde gode naboer. Ola ble også en god venn og nabo for de andre i «7'ern», og ble et kjent fjes på kjøpesentret på Rortunet. Han ble også med i handicap-idrettslaget. Med årene ble helsa verre, men personalet, ikke minst Oddbjørn, var gode å ha, og var til stor hjelp for Ola. Han satte også stor pris på vennskapet og samholdet, og koste seg med røyk og kaffe sammen med naboene.
Det gikk opp og ned med Olas helse, og de siste par årene var tunge. Den fysiske helsen skrantet, og Ola fikk også et par opphold på Blakstad i et forsøk på å gjenvinne noe av den psykiske helsen. Særlig den siste vinteren var strevsom for Ola og pusten var nesten helt borte. Da han ble rammet av ytterligere en lungeinfeksjon var det lite legene kunne gjøre, og Ola døde fredelig på intensivavdelingen på Drammen sykehus.
Vis mer
Vis mindre