Johan Solberg

Johan Solberg Født 25.7.1922 Foreldre: Kristian Solberg og Nathalie, født Alm Vokste opp på gården Tronset i Kolbu, eldst av 9 søsken Likte ikke gårdsarbeid – likte maskiner og motorer – faren hans gråt da han kjørte odelsgutten til videregående utdanning og skjønte at han ikke ville overta gården. Grunnskole og middelskole på Raufoss, gymnas på Gjøvik. På gymnaset på Gjøvik kom han med i Mil.org – ble arrestert i mai 1944 – kom hjem i svært dårlig forfatning 7. august 1945 – på sin fars 50 års dag. Ble ikke friskmeldt før i 1949, men begynte på NTH- maskinlinjen - i Trondheim i 1946. Deltok aktivt med arr. av studenteruka med revy og andre arrangementer Giftet seg med Walborg i 1946. De fikk 2 barn, Ingrid og Gunnar Ferdig utdannet i 1950. Interessante jobber i inn- og utland – Tønsberg Reperbane, Raufoss Ammunisjonsfabrikk, kontrolljobb av bygging av taubaneanlegg i Assab (Eritrea), bilverksted Addis Ababa (Etiopia), Thunes mek. verksted og Kværnerkonsernet. Snakket stolt om hans medvirkning til konstruksjon av impregneringskjele for sjøkabel levert til STK (brukes den dag i dag) og utvikling av fjernstyrt koblingssystem for rørledninger i Nordsjøen. Tidlig ute med bilkjøp. Første bil kjøpt i 1948- en 1923-modell. Var det noe feil med motoren, skrudde han motoren ut og tok den i ryggsekken og syklet ned til et verksted. Men tok veien hjem igjen. (oppover). Sin siste bil kjørte han til han var 92 år. Bosted: Trondheim, Nøtterøy, Raufoss, Etiopia, Oppegård og pensjonisttilværelsen i Vikersund Aktiv i frivillig arbeid: barnearbeid, søndagskole, yngresforening, menighetsråd, styreverv av ymse slag og dugnader. Og i sin pensjonisttid kjørt alle og enhver hit og dit. Far skrev i år 2000: Tilbakeblikk/refleksjoner: "Jeg har levd et særdeles rikt og interessant liv. Ingen generasjon har opplevd en slik teknisk utvikling som vår. Nå føler jeg meg akterutseilt på det tekniske felt, men menneskene er fortsatt de samme, med de samme problemer og samme lyster og gleder. Men jeg synes nok at ungdommen bråker mer nå enn vi gjorde; -eller er det jeg som har glemt?" Stor forteller, hadde faste "slagere": bukkene i ert-åkeren, Gudmund Torsen Storebingen, dyre fra Vaa, Lathans, Tittentatten, han deklamerte i alle sammenhenger, Han hadde historier og vitser for enhver anledning, også halv-groviser, tok seg ikke selv alvorlig, likte å spre glede og moro rundt seg. Likte å overraske. Kledde seg gjerne ut. Når far og onkel Einar møttes, satt historier fra gamle dager løst, til fornøyelse og latter for tilhørerne. Mor var administrator, far utførte det han fikk beskjed om (Ikke sant Johan). Snakket han i telefonen, satt mor i bakgrunnen og kommenterte hva han skulle si. Omsorgsfull, snill, hadde hjerte for alle. Marit overtok wienerbrød - spisingen etter mor, først lørdag om ettermiddagen, senere søndag formiddag, kirkekaffe etter gudstjenesten. Ble slutt på wienerbrødet etter hvert, det ble marsipankake, sjokoladekake eller ostekake. De ble bestevenner, og hadde mye glede av hverandre. Marit stilte opp for far når det røynet på for ham, og hun krøp opp i armkroken hans når det røynet på for henne. Marit, tusen takk for det du har gjort for far. Stort engasjement i det han var med på, og han var med på mye. Gikk stille i dørene, ønsket ikke ufred. Hadde utrolig mange venner Fortalte alltid hvor glad han var i oss, takknemlig for det vi gjorde for ham. Viktig at vi var i Hamburg i januar i år og formidlet det han hadde på hjertet - forsoning og ikke hevn. Vi er stolte over det han gjorde i forbindelse med foredragene, hvor viktig den jobben var. Tålmodig, kunne stå i timevis med fiskestanga uten å få napp, kunne gå langt etter molte uten å finne noe, gleden var desto større når han fant noe. Hyttene var viktige steder. Først Solbjør, deretter Gullali. Mor og far måtte ha utsikt. Da følte han seg fri. Oppfinnsom og løsningsorientert – glad i alt som kunne skrus på - ingeniør på sin hals Gledet seg over familien, ville være med i festlige lag, koste seg selv om det ble endel bråk. Satt i en krok og gledet seg over alle livlige barn, og passet på at han ikke var i veien. Alle var veldig glade i ham. Reiseglad hele livet, reiste hit og dit, dro bl.a. på Interrail som pensjonist. Der fulgte mor med. Likte sang og musikk. De senere årene, da stemmen sviktet, våknet han om morgenen og ville starte dagen med en sang, men så kom det bare kråkelyder ut av munnen hans. Han likte å synge «god morgen alle sammen», det gjorde han ofte på Frydenberg til frokost, med den stemmen han hadde. Han var en gledesspreder der også Han synes det var unødvendig med gardiner, og var ikke begeistret for smårutete vinduer, smårutede vinduer minnet ham om fengsel. Han hadde en fantastisk hukommelse, misunnelsesverdig. Far var lite glad i sport, bortsett fra hoppsport. Nå får han orkesterplass til Vikersundbakken. Ble malt av Vebjørn Sand, og bildet av far henger på utstillingen Roseslottet ved Frognerseteren i Oslo, som en av 37 tidsvitner fra krigens dager. Roseslottet forteller historien om krigens grusomheter og den innsats mennesker gjorde for å få tilbake fred og frihet. Far fikk en nedtur når den offisielle markeringen ble utsatt ett år, men han fikk en egen omvisning av Vebjørn to dager før utstillingen ble åpnet. På Frydenberg, ønsket han å våkne opp om morgenen og se sola komme opp over Øståsen Far hadde et liv etter krigen uten fysiske smerter. Han sa alltid: Jeg har ikke vondt noe sted. Far var ganske dårlig den siste tiden, og vi tenkte mange ganger at «Nå holder han ikke lenger». Selv sa han at han var klar. Mange turer til sykehuset og på høsten, etter noen ganger rett etter hverandre med lungebetennelse, så vitset han med pleierne og sa «hvis jeg skynder meg, så rekker jeg en lungebetennelse til før jul» Han ønsket å dø med skoene på. Det fikk han, selv om det kanskje skjedde litt annerledes enn han hadde tenkt seg. Han satte i gang rullestolen på et uheldig tidspunkt, og så ikke en liten helling i veien, som resulterte at rullestolen begynte å rulle. Den veltet, og det resulterte i en skade som kroppen ikke tålte. Han skjønte hvilken vei det bar, og dagen før han døde sa han: Fullført, ferdig. Far bodde den siste tiden på Frydenberg. Vi er Frydenberg svært takknemlig for alt de gjorde for far, og sykepleier Trude hadde en spesiell omsorg for ham. Far var veldig glad i Trude. Vi vet du er her, Trude. Tusen takk for alt det du har gjort for far. Vi er stolte av faren vår, som fikk et langt og innholdsrikt liv, noe han selv ikke trodde etter oppholdet i konsentrasjonsleir under krigen. Han var klar helt til det siste. Minnene etter far vil alltid være i oss. Vi lyser fred over hans minne.