Rutt Johanne Stendal

Minneord fra Bjørn Lande: Kollegaen og vennen Rutt Stendal er gått ut av tiden og inn i evigheten. Etter et kort sykeleie sovnet hun stille inn den 2. juli, 90 år gammel. Som barn av pastor og forfatter John Holen fikk hun med seg en stor interesse og omsorg for sine medmennesker og samtidig en lidenskap for bøker. Hun begynte i typograflære og ble i 1954 den første norske kvinne med svennebrev i dette faget. Etter åtte år som typograf ved Centraltrykkeriet i Drammen tok hun sosialskolen. I 1966 ble hun ansatt som sosionom ved Modum Bads Nervesanatorium hvor hun arbeidet i om lag 20 år. Her fikk hun sin utdanning i psykoterapi under veiledning av overlege Gordon Johnsen. Rutt tok til seg av den rikdom som stedet representerte, faglig og verdimessig. Som selvstendig tenkende og stillingstagende person utviklet hun faglig identitet og integritet som ble lagt merke til. Hun var opptatt av å hjelpe pasientene til å løse eller leve med sine indre konflikter og å forstå hvordan disse kom til uttrykk i deres nære forhold. I dette arbeidet brukte hun drømmer, symboler og myter. Undertegnede fikk som ung lege det privilegium å være hennes medterapeut i gruppe. Hun framstod med stor evne til empatisk nærvær og med nødvendig styrke til å romme den smerte pasientene delte. Samtidig var hun fri til å gå inn i spørsmål om skyld og ansvar på en måte som ivaretok pasientenes grunnleggende menneskelige ansvar for sine livsvalg, noe som åpnet for oppgjør både med Gud og medmennesker. Tross det store alvoret som ligger i denne type arbeid, var det hos Rutt alltid rom for en forløsende humoristisk replikk. Hennes kreativitet og erfaring som typograf kom også til uttrykk i hennes arbeid som redaktør av Modum Bads årsberetninger. Senere var Rutt i en seksårsperiode sosionom og terapeut ved Finnerud Gård i Modum. Her la hun ned et betydelig arbeid for unge rusmisbrukere. Mange av dem fikk nødvendig motivasjon og hjelp til å begynne et nytt liv. Rutt var aktiv i lokalpolitikken i Modum og satt fire år i kommunestyret og åtte år i skolestyret. Som pensjonist bodde hun i Mjøndalen, og grunnla et senter for frivillig omsorgsarbeid. Hun fortsatte i mange år sitt arbeid som psykoterapeut. Rutt var avholdt og respektert både som fagperson og medmenneske. Vi bærer hennes minne med oss og tenker på hennes nærmeste, Miriam, Rafat, Andreas og Stefan. Bjørn Lande

Jeg fikk ikke besøkt Rutt i sommer. Sammen med Astrid og Anne May var vi likevel sammen i sommerblomsterengene og eget "minnemøte" fikk vi da vi sammen laget bårebuketten fra "Søstre i Herren".

Det er vemodig å ta farvel med min kjære, kjære Rutta, mor, heltinne, samtalepartner, meddikter og inspirasjonskilde i over femti år. Det lindrer i sorgen å minnes henne sammen med familie, venner og kolleger fra et langt og rikt liv, i kirken hun som pastordatter lekte i som barn, der hun giftet seg, og der min fars begravelse fant sted for 24 år siden. Vi minnes de dramatiske historiene hennes som barn under krigen, året hun ble Norges første kvinnelige typograf, den lange karrieren hennes som sosionom og psykoterapeut på Modum Bads Nervesanatorium, der hun fant lykken, traff mannen i sitt liv. Det er godt å dvele ved alt hun har skapt, de nydelige diktene, essayene, foredragene, til glede, innsikt og inspirasjon. Alt hun har skapt blir stående. Det blir også alt hun lærte meg: at terapien finnes overalt, i lek, i latter, i fortelling, at lengselen er fortellingens mor. Det blir også alle stundene med henne: de magiske fortellerstudenene som barn, de spennende opplevelsene de gangene jeg var med henne på jobb og fikk glimt inn i hennes terapeut-hverdag og pasienters spennende historier, de kreative samtalene, skriveverkstedet vårt, filmprosjektene, redaktørarbeidet, reisene våre, alt dette som gjorde at livet med henne aldri inneholdt et kjedelig øyeblikk. Hun formet mitt syn på mennesket. Hun var aldri opptatt av å kategorisere mennesker sosialt. Et menneske er et menneske: en ufattelig spennende mosaikk av erfaringer, sansninger, tanker, følelser, arv, oppvekst,traumer, gleder, laster og talenter. Hun lærte meg å tro på samtalen, den dype, oppfinnsomme samtalen, som tar avstikkere, gjennom assosiasjoner, som skaper og beriker. Det var en felles kreativ lek, en utforskning. Hun trodde på samtalen som terapi, som en bedre medisin enn antidepressiva. Jeg husker da hun, 74 år gammel, grunnla Medmenneskelig Institutt, for et navn, tenkte jeg, for en visjon! Et sted for samtaler, til og med en liten kafé, basert på frivillig arbeid. Med stor stahet jobbet hun for skapende samtaler mot ensomheten, denne standhaftige troen på samtalen mot ensomheten har hun sådd i meg og delt med meg hele livet som en søster. Det er som om minnene er blitt løsrevet fra tiden, og blander seg: Minner fra min tidlige barndom, fra de første små turene mine med henne på Modum Bad, til barnehagen, sykehuset, snekkerverkstedet og det sorte hav, blander seg med minnet om den aller siste turen vi gikk sammen, rundt Bråta sykehjem den 28. mai. Vi nøt vårluften, hun luktet på syrinene, vi betraktet løvverket, måkene, så satte vi oss ut på terrassen, spiste jordbær og is, slik vi alltid gjorde til slutt, hun snakket om en samtale hun hadde hatt med Gordon Johnsen på syttitallet, og assosiasjonene gikk i buer, slik de alltid har gjort i samtalene våre, gjennom livet, kunsten, troen, psykologien, vi satt der, i maikvelden, sammen, i nærvær, et intenst, tidløst nærvær. De danner en linje, disse minnene, en sterk og uslitelig linje, i hennes og mitt liv. Medpoeten i livet mitt, den viktigste samtalepartneren min, vil jeg savne inderlig, og samtidig vil hun alltid være her, fortsette å snakke i meg, og skrive i meg, livet ut.

Kondolerer med Rutts bortgang. Har gode minner fra samarbeidet med Rutt på Finnerud Gård og Vikersund. Hennes engasjement for mennesker som slet var dypt rørende. Mine minner går helt tilbake til Rutts far, John Holen, som var en av mine første bibellærere. En gudfryktig og varm familiearv.

Kjære Miriam, Rafat, - Andreas og Stefan! Dere har nå opplevd at Rutt har flyttet ut av sitt jordiske legeme og over til sitt rette hjem, der hennes hjerte var forankret. En minnerik epoke er over. Vi i Misjonskirken Skotselv fikk oppleve og lære Rutt kjenne som et varmt og meget kunnskapsrikt menneske. Det var tidlig på 1990-tallet vi for første gang møtte Rutt og Helge. De ble opptatt som medlemmer januar 1992. Dette var i en krevende tid for menigheten med ombygging og utvidelse av lokalene og en endring av trossamfunnets tilknytning hadde funnet sted. Med sin energi og sitt pågangsmot og trosgrunnlag, ble Rutt en inspirasjons-kilde for mange. Hun lot seg også engasjere i menighetens misjonsarbeid. Rutt var sikker og god til å utføre praktiske ting. Etter Helges død fikk vi raskt se at han hadde vært en god læremester for henne med snekker-faget - og annet håndverksarbeid med bruk av ulike verktøy. Men ikke bare det - hennes evne til å bruke språket kom til uttrykk gjennom samtaler, vitnesbyrd og sanger hun skrev. Det lå tyngde og visdom i hennes ord og uttalelser. De var vel formulerte. Mange fikk hjelp av Rutt gjennom sjelesorg-samtaler. Utenfor menig-heten var det også mennesker som fikk verdifull hjelp av Rutt Hun uttalte seg klart og tydelig, og brukte sine evner til beste for menigheten. Oppgaven som omsorgsansvarlig tok hun alvorlig. Etter råd fra Rutt ble det opprettet et omsorgsfond som på en anonym måte kom ubemidlede personer/familier til gode. Hun holdt også kurs om sorg- og sorgbearbeidelse. Før Søndagsklubben ble etablert, pekte hun på at barna måtte sees og få oppmerksomhet i møtene. Da vi tilsatte Eirin Brekke som ungdomsarbeider i 2003, var det Rutt som utformet arbeidsavtalen. Likedan da menigheten tilsatte Arne Thomas Lund som deltidspastor, 2005, Hun deltok i samtalene forut og utarbeidet en avtale alle var fornøyd med. I møtesammenheng var hun ofte på talestolen med sine tanker og vitnesbyrd. Hun deltok aktivt i eldsterådet og menighetsmøtene. Gleden og takknemligheten over frelsen kom ikke bare i ord, men av og til i lette dansetrinn og grasiøse bevegelser. Rutt var rik på kreativitet. En gudegitt gave hun villig delte med andre.