Gunnar Moen

  • Født: 17. april 1940
  • Død: 26. februar 2021

Vår kjære pappa, svigerfar, bestefar, bror og svoger gikk bort i dag, på en helt vanlig fredag med sol og vår i luften. Vi vet han gledet seg til denne våren.

Minneord Gunnar Moen 17. april i 1940 – rett etter at krigen kom til Norge – ble Gunnar født. Han vokste opp i Krødsherad med foreldrene Eivind og Tora, og søskena Anders, Sigmund og Åse. Far til Gunnar, Eivind, jobba som skogsmann for Ringnes gård. Gunnar fikk seg også jobb tett på trevirket, men i andre enden: Han flytta tidlig hjemmefra, og ble tømrer. I jobben har Gunnar vært med på mye – blant anna under byggingen av Drammen sykehus. Han har vært med på de oppturene og nedturene som har fulgt byggebransjen, og dermed perioder med mer og mindre arbeid. Igjennom livet har hytta vært viktig – eller rettere sagt, hyttene. Familiehytta på Snersrud i Krødsherad – Heimsjø – har vært et viktig tilholdssted, og har en viktig plass i livet til Gunnar, ikke minst fordi det var tiden der oppe som førte Gunnar og Anne sammen. De to var begge i 20-åra da de fant sammen, og den 5. juli i 1969 stod bryllupet i Nidarosdomen. Gunnar og Anne bosatte seg på Steinberg, hvor Gunnar bygde huset selv. Det ble en god base for Gunnar, nede ved elva, og det var viktig for han å bo i huset så lenge som mulig, også da han ble eldre. Å klippe gresset og å ordne i huset var livskvalitet i seg selv for Gunnar. Han var som en arbeidshest, og var opptatt av å ha det ryddig rundt seg. Han var opptatt av å ta vare på det han hadde: Spikre, barnas gamle skolebøker – det hang vel blant anna sammen med oppveksten, hvor det slett ikke var noen selvfølge å kunne kjøpe noe nytt – en visste aldri når en kom til å få bruk for noe. Huset ble etter hvert fullere – Gunnlaug, Ingvild og Eivind kom til. Familien var livlig, med mye som skjedde. Og med søstera Åse og familien deres som naboer, og med mange barnefamilier i området var det i det hele tatt mye liv. Omtrent hver helg tok familien turen opp til hytta i Krødsherad, med ski, slalåm, aking – eller om sommeren – bading. Gunnar var glad i å ha folk rundt seg, men selv var han også ganske beskjeden og stille av seg. Han trivdes best når han kunne gjøre noe sammen med folk, enn å ta veldig stor plass i en samtale. Da Gunnar var 42 år, fikk han en hjerneblødning, og måtte igjennom en inngripende operasjon på Rikshospitalet. Operasjonen gikk bra, men helsa ble likevel dårligere etterpå.
Også seinere igjennom livet har han måtte møte sjukdom. Han ville imidlertid ikke la det styre alt i livet. Det hjalp å bo på Steinberg, og han stod i arbeid lengre enn hva man kunne forvente. Åra rundt hjerneblødningen var tøffe for Gunnar. Han mista begge foreldrene sine i løpet av kort tid, og Anne og Gunnar gikk igjennom en skilsmisse. Det var hardt for han og for familien, og det tok noen år før han fant fotfestet igjen. Når han fant det, handla det blant anna om miljøet i singelklubben han ble med i, og etter hvert sammen med Liv. De fant sammen midt på 90-tallet, og holdt sammen i 20 år. De tilbrakte mye tid sammen, aleine, og sammen med vennene deres – ikke minst på hytta til Liv uti Svelvik. Etter hvert kom også barnebarna Didrik, Alexandria, Isak og Anne. Det var viktig for ham og følge deres utvikling. Gunnar ble boende i huset på Steinberg lenge. For 1 ½ år siden ble det imidlertid nødvendig å flytte inn i ei leilighet på Bråta for at dagene skulle være tryggere. Der fant han seg veldig godt til rette. Han ble en superbruker som var med på det meste av det som skjedde – det ble mulig å fortsette å danse på Bråta, og han var ivrig med på trimøktene. Selv om helsa hadde blitt dårligere, var han i grunn en sprek mann. Da koronaen kom i fjor ble det mindre som skjedde, og dagene ble lengre. Gunnar ble også dårligere, og hadde flere runder på sykehus. For de(re) som har vært rundt har det vært tydelig at døden fort kunne kommet ved flere av de hendelsene. Slik ble det ikke. I stedet hendte det på en tilsynelatende normal fredag. Etter å ha spist frokost og virka i god form, døde Gunnar hjemme i leiligheten sin.

Vår kjære pappa, svigerfar, bestefar, bror og svoger gikk bort i dag, på en helt vanlig fredag med sol og vår i luften. Vi vet han gledet seg til denne våren.

Minneord Gunnar Moen 17. april i 1940 – rett etter at krigen kom til Norge – ble Gunnar født. Han vokste opp i Krødsherad med foreldrene Eivind og Tora, og søskena Anders, Sigmund og Åse. Far til Gunnar, Eivind, jobba som skogsmann for Ringnes gård. Gunnar fikk seg også jobb tett på trevirket, men i andre enden: Han flytta tidlig hjemmefra, og ble tømrer. I jobben har Gunnar vært med på mye – blant anna under byggingen av Drammen sykehus. Han har vært med på de oppturene og nedturene som har fulgt byggebransjen, og dermed perioder med mer og mindre arbeid. Igjennom livet har hytta vært viktig – eller rettere sagt, hyttene. Familiehytta på Snersrud i Krødsherad – Heimsjø – har vært et viktig tilholdssted, og har en viktig plass i livet til Gunnar, ikke minst fordi det var tiden der oppe som førte Gunnar og Anne sammen. De to var begge i 20-åra da de fant sammen, og den 5. juli i 1969 stod bryllupet i Nidarosdomen. Gunnar og Anne bosatte seg på Steinberg, hvor Gunnar bygde huset selv. Det ble en god base for Gunnar, nede ved elva, og det var viktig for han å bo i huset så lenge som mulig, også da han ble eldre. Å klippe gresset og å ordne i huset var livskvalitet i seg selv for Gunnar. Han var som en arbeidshest, og var opptatt av å ha det ryddig rundt seg. Han var opptatt av å ta vare på det han hadde: Spikre, barnas gamle skolebøker – det hang vel blant anna sammen med oppveksten, hvor det slett ikke var noen selvfølge å kunne kjøpe noe nytt – en visste aldri når en kom til å få bruk for noe. Huset ble etter hvert fullere – Gunnlaug, Ingvild og Eivind kom til. Familien var livlig, med mye som skjedde. Og med søstera Åse og familien deres som naboer, og med mange barnefamilier i området var det i det hele tatt mye liv. Omtrent hver helg tok familien turen opp til hytta i Krødsherad, med ski, slalåm, aking – eller om sommeren – bading. Gunnar var glad i å ha folk rundt seg, men selv var han også ganske beskjeden og stille av seg. Han trivdes best når han kunne gjøre noe sammen med folk, enn å ta veldig stor plass i en samtale. Da Gunnar var 42 år, fikk han en hjerneblødning, og måtte igjennom en inngripende operasjon på Rikshospitalet. Operasjonen gikk bra, men helsa ble likevel dårligere etterpå.
Også seinere igjennom livet har han måtte møte sjukdom. Han ville imidlertid ikke la det styre alt i livet. Det hjalp å bo på Steinberg, og han stod i arbeid lengre enn hva man kunne forvente. Åra rundt hjerneblødningen var tøffe for Gunnar. Han mista begge foreldrene sine i løpet av kort tid, og Anne og Gunnar gikk igjennom en skilsmisse. Det var hardt for han og for familien, og det tok noen år før han fant fotfestet igjen. Når han fant det, handla det blant anna om miljøet i singelklubben han ble med i, og etter hvert sammen med Liv. De fant sammen midt på 90-tallet, og holdt sammen i 20 år. De tilbrakte mye tid sammen, aleine, og sammen med vennene deres – ikke minst på hytta til Liv uti Svelvik. Etter hvert kom også barnebarna Didrik, Alexandria, Isak og Anne. Det var viktig for ham og følge deres utvikling. Gunnar ble boende i huset på Steinberg lenge. For 1 ½ år siden ble det imidlertid nødvendig å flytte inn i ei leilighet på Bråta for at dagene skulle være tryggere. Der fant han seg veldig godt til rette. Han ble en superbruker som var med på det meste av det som skjedde – det ble mulig å fortsette å danse på Bråta, og han var ivrig med på trimøktene. Selv om helsa hadde blitt dårligere, var han i grunn en sprek mann. Da koronaen kom i fjor ble det mindre som skjedde, og dagene ble lengre. Gunnar ble også dårligere, og hadde flere runder på sykehus. For de(re) som har vært rundt har det vært tydelig at døden fort kunne kommet ved flere av de hendelsene. Slik ble det ikke. I stedet hendte det på en tilsynelatende normal fredag. Etter å ha spist frokost og virka i god form, døde Gunnar hjemme i leiligheten sin.

Bestill blomster

Gi en minnegave