Kvil i fred Hallvard .
En fantastisk god og flott mann er gått bort. Kan ikke huske jeg noen gang så deg uten at du smilte eller hadde det smittende gode humøret. Kondolerer så mye til familie og dere nærmeste. Det er nå man må dra frem de gode stundene og mimre over livet.
Kondolerer til dere alle.
Jeg husker Hallvard som en utrolig blid, artig og omgjengelig mann. Jeg delte året på Rauma Folkehøgskole med han å har bare gode minner.
"Å hjelpes, skal han gå her" Tenkte jeg en tidlig høstdag i 1991, første dag på Rauma Folkehøyskole i Molde. Det skulle han, og jeg lærte en viktig lekse om å ikke dømme folk utfra utseende. Gutten med punkefrisyre, palestinaskjerf, slitt dongeribukse og militærsko viste seg å være en av de mest reflekterte sekstenåringene jeg noengang har møtt. Hallvard var mye på Vestnes i åra som fulgte også, og jeg har gode minner om fine turer på fjellet, sjøen og forskjellige hytter. Reportoaret til ei sjenert vestnesjente inneholdt etterhvert både Tom Waits og Jokke og valentinerne. Livet skjedde og kontakten minsket, men båndet var der alltid. Jeg gledet meg veldig til å treffe Hallvard i Molde i mai, nå vil det bli et stort tomrom der. Han var et godt og sterkt menneske som satte dype spor. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag om ikke jeg hadde møtt gutten med punkesveisen i 91.
Takk, Hallvard, for alt du var.
Kvil i fred.
Jeg husker Hallvard for solide meninger å bryne seg på, og en sterk innsatsvilje. Det er veldig vondt og trist at gløden og innsatsviljen ikke strakk til i eget strev.
Jeg har tatt fram bilder og minner etter Hallvard. Selv i bilder og minner er han så full av liv som få andre, med et godt smil og glimt i øynene.
Hallvard var alltid engasjert og aldri likegyldig om verden rundt seg. Vi to møttes også i en interesse for å bruke og ta vare på natur og livsgrunnlag.
Hallvard var en av oss. Han etterlater et stort tomrom, men også en god arv.
Hallvard var alltid vennlig, imøtekommende og enkel å prate med. Han skapte god stemning rundt seg. Hallvard var veldig modig, og den jeg kjenner som kunne klatre høyest og raskest i trær. Etter at det ikke var "barnebarntreff" de siste årene savnet jeg å treffe Hallvard. Han var stolt over familien sin og jeg ønsker det beste for dem alle. Jeg er i Betlehem under begravelsen og vil arbeide videre med å støtte opp om søksmålet som Greenpeace og Natur & Ungdom har anlagt mot staten; for å hedre Hallvard sitt minne.
Jeg lyser fred over Hallvard Mamen sitt minne.
Barndom.
Et nettinggjerde og blankskurte fjellrygger og furuer. En elv. Fettere og kusiner som fekter med tresverd. Jeg er eldst blant våre små, men kan ikke måles som storebror mot husets flokk der Hallvard er yngst. Alle søskenbarn får store skyggeluer fra Amerika med bilder av mais og traktorer, gule og grønne. Vi er på Åmot med brus og kaker, varme kropper. Vi ser på en stein med et fossil av et digert innsekt med klør og bein og skall. Sort mot grått. Stort som en barnefot. Fossilet lå vel på peishylla.
Ungdom.
Vi to sitter i en trebåt på Femunden og Hallvard ror mot bølgene mens vi skråler på en sang om kjøleskap og øl. Vi tilbyr vårt sangoffer høylytt til sjøen, men uten svar, vinden tiltar. Vi gjør opprør mot sjøen og starter den lille påhengsmotoren. Vi vil hjem nå med en gang mens vi ler hele veien og sjøsprøyten står. Ingen fisk, men vi får varme i kroppen og spiser oss mette. På hytta spiller vi kort med Jon og Brit. De vinner ofte, vi taper sjelden.
Voksen.
Hallvard snur seg etter grusen og fjæra, labber baklengs i vannet med svære gummiføtter og vi er under vann, han får fort kontakt med meg, ok, og vi svømmer videre. Mens vi bobler tenker jeg vel ikke på noe spesielt. Å dykke er jo kanskje farlig, men jeg trivdes med Hallvard under vann og det føltes trygt. Ingen offer til havet til tross for at vi var frekke nok til å være der. Den beste kebaben i verden etter et dykk i Drøbak er på Balkan kebab.
Søndag 19. februar 2017
Råtten snø og grantrær og snøkanoner ved Trollvann. Bålet brenner og vi har ballonger og da er det som kjent fest. Tok Hallvard med seg en av jentene spør Jon. Hallvard er på jakt etter vann til kaffen ved Trollstua. En rosa skikkelse labber oppover kornete snø for å finne pappaen sin. Denne søndagen kommer pappa tilbake og finner den lille og vi er sammen. Vi reiser etter hvert hjem og avtales å treffes igjen. For dette var enda et trivelig minne og vi koste oss alle sammen. På gjensyn tenkte vi.
Jørgen kjente Hallvard siden de ble født i 1975 og var også fetteren hans. Jørgen, Maja og lille Boel var nær Hallvard.
Hallvard kom til verda ein maidag i Nordøsterdalen i 1975. Han var yngst av tre brør. Før Hallvard var eit år vart han alvorleg sjuk. Etter ein dramatisk tur fyrst til Tynset, så vidare til Trondheim vart han opperert og berga livet.
I oppveksten viste Hallvard tidleg store sosiale evner. Han fekk fleire kameratar som han heldt kontakta med heile livet.
Som gut og ungdom vart Hallvard med på mykje friluftsliv med familie og vener. Dette var aktivitetar som han sette pris på, og som han held fram med. Jakt og fiske, seiling, klatring og fjellturar gav Hallvard meining og utfordringar. Men han sette også pris på daglegdags friluftsliv med bål, kaffilars og god tid for leik, aking og klatring saman med ungar i familien og miljøet.
Hallvard kunne bli svært engasjert i saker som han var oppteken av. I ungdommen var han aktiv i Natur og Ungdom og solidaritet, seinare brukte han mykje ressursar i arbeidet rettferd for Eugene Obiora. Mange vil hugse hans engasjement i desse og andre saker.
Hallvard gjennomførde ikkje vidaregåande skule på normert vis. Han var innom folkehøgskule og militærteneste i Garden før han byrja på Sogn vgs for å utdanne seg til kjøtskjærar og butikkslaktar. Dette var eit yrkje som passa Hallvard godt. Han gjorde karriere og fekk ansvaret for alle ferskvarene i ein stor matbutikk. Han freista seg og med ein eigen verksemd; Mamens Matglede. Hallvards salstalent og sosiale evner gjorde at han fekk prøve seg i andre bransjer. Han vart rekruttert inn i databransjen, og dei siste åra arbeidde han med kunderelasjonar i Also.
Hallvard hadde mange vener som var viktige for han. Etterkvart fekk han seg ein kjærest Hilde, som han flytte saman med på Grefsen i Oslo. Dei fekk to jenter saman, Mia og Eva. Hallvard og Hilde la mykje arbeid i å skapa ein god heim for jentene, men valde etter ei tid å flytte kvar for seg. Det vart ein stor sorg for Hallvard at han ikkje fekk gjeve jentene den omsorgen han gjerne ville.
Hallvard valde å avslutte livet den 21. februar. Den triste meldinga kom som eit sjokk til familie, vener og kollegaar. Hallvard hadde ei skuggeside han viste fram til svært få. Som eit negativ speilbilete av engasjementet kunne han få eit stort sinne. Det siste Hallvard gjorde var å rette dette sinnet mot seg sjølv. Det er ingen å klandre for dette, men vi som rekna oss som hans kameratar sit att med mange spørsmål vi aldri får svar på.
På bilete av Hallvard kan de sjå han saman med ein storaure frå Femunden og morfar Sverre. Bilete er truleg frå 1990. Sverre vart lagt i jorda i -93, storauren vart lagt i gryta same efta. Hallvard fiskar ikkje lenger. Han fekk krøll på lina. Han freista tappert å løyse opp i floken, men det endte med at lina rauk.
Eg lyser fred over Hallvards minne.
Lars, bror.
Kampen fortsetter
Takk kjære kompis,
for de gode samtalene, fjellturene, byturene og festlige lag.
Vi savner deg, men minnene lever videre i oss alle.
Sven Martin, Tore, Inge, Morten, Rune, Øystein & Frode
Vi savner deg. Sidsel
Randi og Eivind
Svein og Gro
Fettere og kusiner