Lars Aron Levi Eriksen

Jeg har bare kjent seg i noen få år, men vi fikk god kontakt. Vi var på flere turer sammen, bl.a. Med hurtigruta Trondheim- Kirkenes og bil tilbake den sommeren du fylte 70 år. Du var glad i å reise, og du viste meg barndomshjemmet ditt. . Allerede på den første turen vår fortalte du om Eli, og du gråt da du snakket om henne. Ditt høyeste ønske var å møte henne igjen i en annen verden. Du fortalte også om kreftsykdommen som utviklet seg, likevel var det leit å få vite at du nå er død. Jeg har mistet en god venn., men minnene om deg lever. Hvil i fred, Lars.

Kjære pappa, Etter lengre tids sykdom har du nå endelig fått hvile, slik jeg oppfattet at du selv ønsket det lenge før døden faktisk inntraff. Da mamma døde i 2011 falt fundamentet i din tilværelse bort. Jeg hadde vanskelig for å forstå din reaksjon og dine handlinger da, men i ettertid står mye av dette klarere for meg, og dine valg er ikke lenger så uforståelige. Mamma var åpenbart din store kjærlighet, og du var hennes. Jeg oppfatter at dere fikk et flott liv sammen. I etterpåklokskapens navn skulle jeg ønske at jeg gjorde mye på en annen måte enn jeg gjorde. Jeg skulle ønske vi tilbrakte mer tid sammen, både før og etter at du ble syk. Jeg skulle ønske vi fikk oppleve enda mer sammen, slik vi gjorde da jeg var i barne- og ungdomsårene. Jeg skulle ønske tiden strakk til slik at vi fikk tatt den turen utenlands, på cruise i Middelhavet eller bare til Kiel. Jeg skulle ønske vi fikk fisket mer sammen, gått på ski sammen, og vært på orienteringsløp sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg hvor glad jeg var i deg før du lå på det siste... Når dette er sagt har jeg svært mange gode minner å se tilbake på, og noen av disse snakket jeg med deg om de siste par dagene på Bråta bo- og aktivitetssenter. Du klarte ikke å respondere på mine fortellinger, men jeg velger å tro at de små rykningene i ansiktet ditt var pga du husket de samme historiene. Jeg redegjorde blant annet for min oppfatning av prosessen og frustrasjonen rundt klargjøring av bilen når vi skulle reise nordover da Trond og jeg var små, før Ove kom til. Slik jeg husker det var det en ikke helt triviell sak å pakke en liten bil slik at alt en trenger for en ferie i Nord-Norge ble med, for en ferie der medførte behov for alt fra badebukse og solkrem, til dynejakker og varme støvler. Jeg snakket om at veiene var dårlige, særlig nord for Lillehammer. Jeg snakket om overnattinger i Combi Camp og campinghytter, og om gleden ved å endelig komme frem til Stuneshaugen. Om fisketurer, om at du ga tillatelse til å fiske - aleine - til tross for at mamma hadde sagt nei. Om grenser som bevisst ble brutt i baksetet for å få i gang en krangel mellom Trond og meg, og hvor slitsomt det måtte ha vært å være sjåfør med unger som oss som passasjerer. Og om en rekke andre ting... Helt siden mamma gikk bort har du ytret ønske om å se henne igjen. Jeg velger å tro at du og mamma nå er sammen igjen til evig tid, og at dere har en bekymringsfri tilværelse. Jeg velger å tro at du også har fått møte igjen andre slektninger og venner som har gått bort. Ingenting ville gledet meg mer. Hvil i fred, kjære pappa. Takk for at du vil passe på oss, til vi en dag forhåpentligvis treffes igjen. Klem fra Viggo