Minneord
Vår far var en snill mann. Men han var også en sterk mann. Han var den som alltid tok den tyngste sekken, og når andre ble slitne tok han gjerne deres i tillegg. Dette er et bilde på hvordan han var, og denne egenskapen hadde han hele livet. Selv etter at han fylte 90 år var han som regel mer bekymret for oss enn for seg selv.
Han hadde alltid prosjekter og oppgaver på gang og klaget aldri over at han var sliten eller hadde for mye å gjøre. Han hadde alltid overskudd til å ta på seg en ekstra oppgave eller å hjelpe andre. Når arbeidsdagen var over for oss andre skulle han som regel ut igjen gjøre en økt til.
Han brukte aldri sin styrke til å fremheve seg selv. Han var ikke opptatt av posisjoner eller makt. Det eneste han var opptatt av var at vi skulle ha det bra. Han ba aldri om å få noe tilbake. Han fant oppriktig glede i å arbeide, og for han var det betaling godt nok at vi hadde det bra.
Dere forstår sikkert at dette var en mann som var helt umulig å kjøpe julegave til. Han ønsket seg aldri noe, og savnet aldri noe. Han tenkte mest på andre, og ikke på seg selv.
Da vi var små og spurte hva han ønsket seg, svarte han alltid ”snille barn”. Det tror jeg han mente. Det han ønsket seg aller mest var at Hilde og jeg skulle vokse opp til å bli snille og gode mennesker.
Han ble pensjonist for 33 år siden men sluttet aldri å arbeide. Han tok på seg småjobber både for venner og familie, men betalingen var det ikke så nøye med. Han var alltid hjelpsom og sa aldri nei.
I blokka der han bodde, ringte naboer stadig på når de skulle ha hjelp til noe.
Han var veldig interessert i teknikk, og han fant alltid løsninger når noe skulle fikses. Hvis noen skulle sette opp et gjerde, pusse opp en leilighet eller reparere en motor så stilte han opp for å hjelpe til. Han hadde kunnskap om alle håndverksfag. Han leste populærvitenskaplige blader, og var alltid oppdatert på det nyeste. Når vi kom på besøk kunne han fortelle oss siste nytt innen romfart eller 3D kopiering. Han plundret litt med PCen, men var fast bestemt på å lære også det.
For 38 år siden ble han morfar, og fikk da kallenavnet ”Mosse”. Etter det har han vært Mosse for både barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Alle barnebarna og oldebarna har fått være med Mosse på hytta, og lært å spikke, male og snekre. Et bilde som står veldig sterkt for oss alle er minnet av Mosse på hytta med arbeidsklær og verktøy i hånda. Selv om han alltid hadde prosjekter på gang, hadde han alltid tid til barna, både hjemme og på hytta. Jeg tror alle barnebarn og oldebarn har vært med å bygge en av de mange fuglekassene som er på hytta.
Gjennom 60 år var han ektemann for mor, og senere ble han familiefar, bestefar og oldefar. I rollen som ”Mosse” har han vært respektert og elsket av hele familien. For bare noen uker siden var vi alle så heldige å bli invitert på feiring av diamantbryllup - 60 års bryllupsdag med hele familien samlet.
Det han var aller mest opptatt av i livet var at det skulle gå bra med Hilde og meg og våre familier. Det målet klarte han å oppnå. Hilde og jeg har klart oss bra, og vi har begge fått fine familier. Vi kan alle takke ”Mosse” for de menneskene vi har blitt og for det livet vi har fått.
På vegne av mor, Hilde og meg selv vil jeg få takke for alt du har gitt oss, alt du har lært oss og alt du har betydd for oss i våre liv.
Takk for alle gode minner!
En siste hilsen fra Palma, Randi, Hilde, Inger-Anne, Eli og Sissel med familier
Takk for gode minner.
Øivind og Berit m/ familie.
Einar og Christina.